Søstrene Sisters i Nord-Troms

Verden kan ikke få nok av søstre som presterer på høyt nivå, og har til alle tider latt seg fascinere av fenomenet.

– Vi er Coop Nords svar på Vita og Wanda, hevder Randi Larsen.

Hun vet godt selv at dette bare er tull og tøys. Søstrene Liv Janne og Randi har veldig lite til felles med tvillingsøstrene som har gjort seg kjent gjennom utallige realityprogrammer på TV. Faktisk er det også slik at Liv Janne og Randi avviker fra de fleste klisjeene vi forbinder med søstre i konkurransepregede yrker. Men historien deres er ikke mindre spennende av den grunn:

■ Den yngste av dem var jenta som ikke kunne tenke seg å jobbe i butikk, men som likevel ble ansatt som butikksjef.

■ Den eldste av dem var dama som ikke ville være leder, men som for to år siden likevel ble kåret til Årets butikkleder i Coop Nord.

Tilfeldighetenes spill

– Det var egentlig ingenting som talte for at jeg skulle jobbe i butikk. Jeg utdannet meg som barnehagelærer og har jobbet som SFO-leder og pedagogisk leder i barnehage. Jeg hadde ingen erfaring fra dagligvare da jeg søkte jobben som butikksjef på Extra Skjervøy, og egentlig var det Liv Janne som oppfordret meg til å søke – den gangen for tre år siden, forteller Randi.  

Akkurat dette – at storesøster oppfordret henne til å søke – er en god historie, men den står ikke fullstendig på egne bein, for driftssjef Kristian Bjørkmo hadde også oppfordret henne til å sende en søknad, og dette ga henne en trygghet for at søknaden ville bli gitt en seriøs behandling.   

– Som kolleger; drives dere av en ekstra rivalisering?

– Nei, vi gjør i grunnen ikke det – ikke slik man forstår myten om rivaliserende søstre. Vi har jo konkurranseinstinkt, det må man ha i denne bransjen, men vi konkurrerer ikke direkte med hverandre. Først og fremst er vi gode kolleger som gjerne hjelper hverandre, og det kan jeg jo si om andre butikksjefer også. Det spesielle med Liv Janne og meg handler gjerne om praktisk hjelp. Hvis Liv Janne trenger å gjøre ombygginger i butikken, er det naturlig for meg å ta meg noen dager hos henne for å hjelpe til. Lyngseidet har ikke flust med overnattingskapasitet, men jeg bor jo hos Liv Janne, så det går veldig greit, smiler hun.   

– På hvilken måte er dere like?

– Ja, det er i alle fall ikke av utseendet. Og så er det ti års aldersforskjell på oss, noe som også gjør ganske stor forskjell. Denne aldersforskjellen gjorde at det var begrenset hvor tett kontakt vi hadde i oppveksten, og etter hvert ble min rolle å sitte barnevakt for ungene hennes. Vi fant mer sammen som voksne, og har funnet ut at vi som typer er ganske like. Vi er preget av å være sosiale og av å ha godt humør.

– Og dette gjør at dere også vekker oppsikt; to søstre med bakgrunn fra en læstadiansk storfamilie som alltid er de som holder ut lengst på festene?

– Vel, for min egen del må jeg si at dette kommer helt an på hvor tidlig festen starter, ler hun.

De viktige forskjellene

Det finnes mange måter å være søstre på. I noen sammenhenger er det storesøster som må brøyte vei, bryte grenser – gjerne ta straff underveis – og legge til rette for de søsknene som kommer etter. I andre sammenhenger må storesøster være den ansvarlige, og gi rom for dem som kommer etter. De som har observert søstrene Liv Janne og Randi, har sett ei lillesøster som er den helt klart mest fremoverlente; den som stuper inn i situasjonene og gjerne vil få ting til å skje. Og samtidig: Ei storesøster som gjerne tar ett steg tilbake og skaffer seg oversikt over situasjonen, før hun bidrar der hun vet hjelpen trengs mest.

– Dette tror jeg er en ganske riktig observasjon. Det er jeg som er rebellen av oss, mens Liv Janne er roligere på alle måter. Hun preges fortsatt av en beskyttelsestrang, hun klager aldri og er gjennomført snill. Hun er rett og slett et godt menneske, mens jeg…vel, jeg er fortsatt rebellen, sier hun.

– Randi er rebellen av oss, bekrefter storesøster Liv Janne.

– Hun kan være kvass og direkte på en annen måte enn det jeg selv får meg til å være, men det er ikke slemt. Samtidig som hun er kvass er hun også omsorgsfull og snill. Jeg har ingen eksempler på at jeg har måtte gå inn å løse opp i konflikter som er skapt på grunn av hennes måte å være direkte på, fordi hun er flink til å formidle at det hun sier er godt ment, sier hun.

– Er du av og til misunnelig, og skulle ønske du hadde hennes egenskaper?

– Nei, det er jeg ikke. Jeg trives veldig godt med den rollen jeg har, jeg.

Hennes egen ferd til Lyngseidet og til butikksjefrollen er ikke så original som historiefortellere gjerne kunne ha ønsket.

– Den gangen jeg flyttet, i 1991, var årsaken den samme for meg som for veldig mange andre jenter: Jeg flyttet etter en mann. Samtidig skal det sies at jeg raskt fant meg til rette på Lyngseidet og alltid har trivdes veldig godt her. Vi er til sammen seks søsken, og jeg er den eneste som har flyttet fra Skjervøy. For meg er det veldig greit, forteller hun.

Anerkjent som leder

– Men veien til butikken?

– Jeg jobbet jo først i barnehage, før jeg i 2004 begynte å jobbe i kafeen som ligger i butikkbygget. Der trivdes jeg veldig godt, men Grete, som den gangen var butikksjef her, ønsket meg tettere inn i butikken, og da kafeen etter hvert ble overtatt av private aktører begynte jeg på fulltid i butikken, med ansvar for frukt og grønt.

– Du ville ikke bli leder?

– Det er riktig. Jeg trengte i alle fall veldig lang modningstid – både for å søke på jobben som «NK» og som butikksjef.

– Var tvilen begrunnet av at du måtte etterfølge en veldig profilert butikksjef, eller «jentesyndromet» med tvil om egne kvaliteter? – Helt klart det siste. Grete skapte trygghet rundt seg, og jeg hadde ikke problemer med å etterfølge henne – særlig ikke etter at jeg hadde vært hennes assisterende butikksjef en stund. Men jeg var i tvil om jeg passet som leder, og måtte gå noen runder med meg selv før jeg søkte på jobben.

– Var overraskelsen desto større da du i 2023 ble kåret til Årets butikkleder i Coop Nord?

– Med fare for å høres overlegen ut, må jeg nesten si nei. Når det gjelder jobbing har jeg ganske stor selvtillit, og jeg er temmelig målrettet. Men for meg var det et stort steg å tre inn i rollen. Når jeg først fikk den, og det handlet om å utføre en innsats, var det en utfordring som passet meg godt.

– Har dere søstre diskutert hvilke kjente søstre dere likner på?

– Nei, det har vi ikke. Vi begynte å kalle oss selv for «Vita og Wanda». Det var mest ment for spøk, og sagt i en sammenheng for å skremme dem på hovedkontoret om at vi når som helst kunne bli nødt til å ta oss fri for å delta i en reality-serie. Jeg vet ikke om noen ble skremt, så nå er det bare spøken vi har igjen, smiler hun.