Hjertet i lokalsamfunnet

Prix Kjøpsvik er lokalbutikken og møtestedet som binder nærmiljøet sammen. Det samme er Prix Myreng – midt på Tromsøya.

Er det vanlig at kundene gir butikksjefen en klem før handleturen begynner? I Kjøpsvik er det visst det.

– Jeg brukte litt på å bli kjent med alle sammen, sier butikksjef Ine Marie Gundersen.

– Alle kundene?

– Nei, alle innbyggerne. Det er rundt 800 som bor i denne bygda, og det forventes at jeg skal kjenne alle. Da jeg begynte her, var det veldig mange som kom innom butikken for å hilse på og bli kjent med meg. De første dagene etter at jeg flyttet inn, kjørte det usedvanlig mange biler forbi huset mitt; de kjørte veldig, veldig sakte forbi, nysgjerrige etter å finne ut «hvem jeg var for ei» – før de kjørte videre, smiler hun.

Kjent industrisamfunn

Hun forteller om 2021, da hun tok spranget fra hjembyen Bodø til bygda Kjøpsvik i Tysfjorden – for å ta fatt på rollen som butikksjef ved Prix-butikken. Med et annet tonefall ville fortellingen hun formidler fremstått som en skrekkfilm, men tonefallet hennes preges av noe helt annet. Av en form for respekt og anerkjennelse. Kjærlighet, til og med.

– Folk her er snille. De tar vare på hverandre. De bryr seg. I Bodø kjente jeg ikke naboene mine. Her kjenner jeg alle, smiler hun.

Kjøpsvik preges av sementproduksjonen like mye som nærheten til nasjonalfjellet Stetind.

Kjøpsvik er lite og stort samtidig.

Kjøpsvik er kjent og ukjent på samme tid.

Kjøpsvik ligger så langt sør at «Nord-Salten Avis» er å få kjøpt i lokalbutikken.

Kjøpsvik er industristedet som er berømt for sin sementfabrikk – et tettsted som sydet av aktivitet og verdiskapning, rett under nasjonalfjellet Stetind. Tilbudene var ganske mange. Dette var nødvendig, for fjellene og fjorden gjorde tettstedet ganske utilgjengelig, frem til veiforbindelsen til Ballangen ble etablert så sent som i 1992.

Særpreg i endring

– Mye har endret seg her siden veiforbindelsen ble etablert. Kanskje er butikken vår blitt enda litt viktigere, fordi tilbud som tidligere fantes er blitt borte. Garnbutikken, for eksempel. Samtidig opplever jo også vi handelslekkasje når det er blitt lettere å ta seg til Ballangen og Narvik, forklarer hun.

Ine Marie lever hverdagen sin i et spennende spenn, for aldersspredningen er ganske stor i den lille bygda.

Kjøpsvik var tidligere ganske utilgjengelig. Bygda har en geografi som gjør at ungdommen deler seg på vei til videregående skole – mellom Narvik og Hamarøy.

– Dette er ganske fascinerende, for dette er ikke et sted som er preget av forgubbing. Det mangler hele tiden én generasjon her – de som må flytte når de tar fatt på videregeånde skole. Men imponerende mange flytter etter hvert hjem igjen. Derfor har vi en stor aldersspredning. I butikken vår må vi sørge for at vi har tradisjonsvarer som de eldste setter pris på – blodmat – for eksempel, men også energidrikk, hurtigmat og produkter som de yngste sverger til, smiler hun.

Ine Marie Gundersen må tilby favoritter både for de aller eldste og de yngste, for bygda hun er en del av er på ingen måte preget av forgubbing.

Finnes det noen historie som kan illustrere hvordan Prix-butikken er hjertet i lokalsamfunnet?

– Da vår kollega Nils Johan ble pensjonist, hadde vi naturligvis en liten markering her i butikken, med kake og kaffe. Vi hadde ingen stor annonsering av begivenheten, men jeg tror ikke det var mange i bygda som IKKE deltok i sammenkomsten. Alle hadde jo et forhold til ham. Alle kjente ham, forteller hun.

Bygda ble en del av byen

Kjøpsvik ble en del av Narvik kommune, og i dag er det mange i bygda som fortsatt er kritisk til kommunesammenslåingen.

Myreng ble en del av Tromsø kommune i 1964, og i dag er det de færreste som husker at denne lille bydelen frem til den tid var en del av Tromsøysund kommune. Myreng var et eget lite samfunn. De store høyblokkene ble bygget før kommunesammenslåingen – i overgangen mellom 1950- og 1960-tallet – og var blant de første boligblokkene i Tromsø.

Steven Roland med identitetsmarkørene til Myreng i bakgrunnen; hans egen butikk og høyblokkene som ble bygget lenge før Myreng ble en del av Tromsø kommune.

– Vi er jo et eget lokalsamfunn i dag også, selv om det kanskje er litt vanskelig for utenforstående å være bevisste på hvor den ene bydelen slutter og den andre begynner, forteller butikksjef Steven Roland.

Hans nærmeste konkurrent er Extra Elverhøy, og Steven Roland betviler ikke at veldig mange i området hans tar bilen dit for å handle, ikke minst fordi ungene i nabolaget omtaler butikken hans som «lillebutikken». Men som nærbutikk holder Coop Prix Myreng fortsatt stand, ikke bare for Myreng alene, men også de andre områdene som knapt nok er merket på kartet som egne bydeler: Skoglyst, Forhåpningen og Storskogen – for eksempel.

Boområde med arbeidsplasser

– Dette er jo først og fremst et boområde, men ikke bare. Hele strøket her er preget av Prestvannet skole, som ligger like ved butikken vår og er en av de største skolene i hele byen. En kort rusletur unna ligger Charlottenlund, der du finner det som tidligere het Nord-Norges kurbad, som også er en arbeidsplass. Og ved Prestvannet finner du KSAT, som er en ganske stor arbeidsplass. Mange av de som jobber der kommer innom hos oss på daglig basis – ofte nok til at vi er på hils, sier han.

Ikke så forferdelig lenge etter at Myrengblokkene ble reist, etablerte samvirkelaget egen butikk i området, et «S-Nærkjøp», som senere ble erstattet av dagens Prix-butikk. (Foto: PRIVAT)

Steven Roland forteller historier om nabolaget butikken hans er en del av. Om han som bestiller fem kaker, for eksempel, fordi han vil spandere kaffe og kaker på naboene sine. Men ellers skulle Steven gjerne ønsket at Prix Myreng fremsto enda tydeligere som hjertet i lokalsamfunnet.

Myreng er blant de små bydelene i Tromsø som fortsatt lar seg definere, på grunn av identitetsmarkører som Prestvannet skole og høyblokkene.

– Vi lever jo tett på kundene våre – særlig de som bor i blokkene. De har alltid pleid å handle her, fordi vi har ligget nært og fordi de selv har sett verdien av en nærbutikk. En god del av disse er godt voksne nå, og i en periode pleide vi å levere varene hjem til dem, så sant vi hadde tid. Dette er blitt mindre vanlig nå, fordi flere av dem har fått hjemmehjelp, som ofte gjør handlingen unna på andre butikker. Dette er selvsagt leit, men sannsynligvis noe som går i bølger, ettersom alderssammensetningen i bydelen endrer seg, mener han.